Hva vil Arbeiderpartiet?

Seks dager før valget rår det full forvirring rundt hva Arbeiderpartiet egentlig mener om fraværsgrensa ? får vi et tydelig svar før valgdagen?

Fraværet på videregående skole har stupt etter at regjeringen innførte fraværsgrensa i fjor. Skremselspropagandaen er gjort til skamme, og faktisk fikk litt flere elever vitnemål i år, enn i fjor. Dette viser at fraværsgrensa virker, og at den er kommet for å bli - i hvert fall hvis Høyre får bestemme.

Men hva skjer hvis det blir regjeringsskifte? Jeg frykter det vil bety slutten på fraværsgrensa.

Helt siden jeg foreslo en nasjonal fraværsgrense, har Arbeiderpartiet vinglet om saken. (Først var de for, så var de mot, så for, så mot, så for fraværsgrensa). Til slutt har de i stortingsprogrammet landet på at de skal erstatte dagens regel som fungerer godt, med "et nytt nasjonalt regelverk" som de ikke kan forklare hva er. Reglene skal bli annerledes, de skal visstnok bli bedre, men hvis vi spør Arbeiderpartiet hvordan reglene skal være, så får vi ikke svar. Det vil si, vi får i beste fall svar som er umulige å tolke.   

Både Jonas Gahr Støre og Trond Giske sier at Arbeiderpartiet vil beholde en tallfestet grense, men hvilken grense dette skal være, er høyst uklart.

Samtidig har både AUF og APs mest sannsynlige samarbeidspartnere, SV og Senterpartiet, sagt klart ifra hva de mener.

SV har programfestet at fraværsgrensa skal skrotes.

Senterpartiet mener en egenmelding eller en foreldremelding skal være nok for å dokumentere fravær. De vil også at kjøreopplæring skal gi grunnlag for gyldig fravær, selv om det aldri før har gitt det - heller ikke før fraværsgrensa. I tillegg skal rektorene kunne utøve nærmest ubegrenset skjønn. Med andre ord en total uthuling av dagens fraværsgrense.  

AUF-leder og stortingskandidat, Mani Husseini, har også gitt klar beskjed om at "det første vi skal gjøre når vi kommer i regjering, er å skrote fraværsgrensen".

Denne beskjeden er faktisk så klar at et flertall av APs velgere tror mer på Husseini enn på Støre. En undersøkelse gjennomført for Høyre viste nemlig at over halvparten av APs velgere tror at AP er mot fraværsgrensa, selv om Støre fremdeles hevder de er for.

Det kan virke som at AP gjør én av to ting: Enten bløffer AUF ved å late som at man kan stemme på AP og dermed stemme for å skrote fraværsgrensa. Eller så bedriver Arbeiderpartiet bevisst dobbeltkommunikasjon ved å la AUF fortelle unge velgere én ting, og fortelle folk flest noe annet.

Uansett, skal man gjennomføre summen av forslag fra AP, SP og SV om endringer i fraværsgrensa, vil det i praksis føre til at vi ikke har noen grense i det hele tatt. 10 prosent udokumentert fravær PLUSS egenmelding/foreldremelding PLUSS kjøreopplæring PLUSS ubegrenset skjønn - da er man tilbake til slik det var, at elevene i praksis kan komme og gå som de vil.

 

Bare en simpel håndverker

Foto: Jan Haas / NTB scanpix

Har du fagbrev eller fagskole? Da kan du regne med å bli ignorert i den brede offentligheten - bortsett fra når det kommer dårlige nyheter.

Sjekk den fantastiske tyske videoen «Das Handwerk».

Det er ingen hemmelighet at de som styrer dagsorden i norsk politikk og i norske medier stort sett har akademisk utdanning. Det inkluderer for øvrig meg selv. Men det er ingen unnskyldning for at en stor del av befolkningen nesten er usynlig i både den politiske debatten og i mediene. Det har vært mye diskusjon om hvorvidt mediene klarer å speile hele landet Svaret er at det gjør de ikke. Rikspressen som holder til i Oslo, er veldig Oslo-fokusert. Det er ikke så rart. Folk er seg selv nærmest, og skriver om det de ser i sin egen hverdag.

Men en annen skjevhet har fått mindre omtale: Når leste du sist en sak om håndverksyrkene i Norge som ikke handlet om brygga til Jonas Gahr Støre eller sosial dumping? Når leste du sist en sak om norsk industri? Om arbeidsplassene til mange nordmenn? Om fagbrev og yrkesutdanning?

Jeg tror det fortsatt henger igjen en manglende respekt for fagutdanning og håndverk i visse deler av befolkningen. Mats Kirkebirkeland skrev godt om det i et innlegg for noen år siden.

«Hvorfor er jeg flau over min bakgrunn? Hvorfor er det pinlig å bli oppfattet som en simpel murer, en håndverker og en fagarbeider?»

Spurte han. Konklusjonen var selvfølgelig at det var ingen grunn til å være flau, men allikevel opplevde han gang på gang situasjoner som dette:

«Når jeg har blitt spurt av advokatsønner, legedøtre og diverse, om hva mine foreldre driver med, så kjenner jeg det knyter seg litt i magen.

- Min far er murer, svarer jeg kanskje kort.

Hvor oppfølgingsspørsmålet ofte er: - Eier han bedriften selv da?

- Nei. Han bare jobber der. Han er kun murer.»

Bare smak på selve ordet høyere utdanning. Det er ikke slik at universitet burde være høyere i prestisje eller anseelse enn yrkesutdanning. Yrkesutdanning er like viktig som universitetsutdanning, mesterbrev er like bra som mastergrad. Vi burde kalle det lengre utdanning, og vi må løfte frem yrkesfagenes betydning for velstand og velferd i Norge.

Men det holder ikke med bare prat. Vi kan ikke simpelthen snakke oss til mer respekt. Vi må satse på yrkesutdanningene også.

Som kunnskapsminister har jeg jobbet for å løfte yrkesutdanningen hvert eneste år. Selv er jeg akademiker og statsviter, og en praktisk kløne. Men det handler ikke om det. Det handler om å forstå at solid håndverk og gode fagtradisjoner bygger velferden i Norge!

Vi har blant annet:

  • Økt lærlingtilskuddet fem ganger og brukt over 400 millioner ekstra på lærlinger. I den rødgrønne perioden skjedde det fint lite.
  • Vi har innført krav om at alle som skal vinne offentlige anbud må ha lærlinger på prosjektene sine. Også her skjedde det ingenting under de rødgrønne.
  • Vi har for første gang innført et krav om at også staten, blant annet departementene, må ha lærlinger. Under de rødgrønne var det ingen krav.
  • Vi har gjort det lettere å bytte fra studieforberedende til yrkesfag.
  • Og vi har styrket fagskolene så mye at selv Arbeiderpartiets lojale heiagjeng i LO måtte gi oss skryt.

Vi må også slå ned på useriøse arbeidsgivere, kriminelle utenlandske firmaer og sosial dumping. Ja, også her måtte LO gi regjeringen honnør.

Høyre og Frps plan er å fortsette løftet for yrkesfagene. Det handler om respekt for håndverk. Og det handler om Norges fremtid.

LOs hukommelsestap

"Jeg må rose Erna Solberg for hva vi har fått til i kampen mot arbeidskriminalitet"
LO-leder Gerd Kristiansen

"Dette har vi etterspurt lenge."
LO om regjeringens nye lærlingkrav

Det er pussig hvordan LO så snart det blir valgkamp, "glemmer" alle tiltakene de har gitt Høyre og Frp skryt for.

Det har vært mye snakk om yrkesfagene. Denne regjeringen gjør også noe med dem. Og vi har fått skryt for mange av tiltakene våre også fra LO. Jeg har stor respekt for norske fagforeninger og LO, derfor er det pussig hvordan organisasjonen får hukomelsestap og "glemmer" alt det de har gitt Høyre og Frp skryt for, hver gang det er valgkamp. Da er fokuset ensidig negativt.

Yrkesutdanning er like viktig som universitetsutdanning, og mesterbrev er like bra som mastergrad. Vi kan ikke leve av bare akademiske yrker i dette landet. Vi trenger fagfolk. Gode fagarbeidere som kan skape verdier eller bygge velferden i offentlig sektor.

En av tingene vi har gjort er å forsøke å knekke myten om at yrkesfag er for skoletrøtte elever. For noe tull! Selvfølgelig er det mange elever som er lei av teorifag og er best på det praktiske, som bør velge yrkesfag. Men det er ikke slik at yrkesfagene er sløve-utdanninger. Det er høye krav i yrkesfagene, og det er bare en gammel fordom at elever som har gode karakter og er motiverte, absolutt må velge studieforberedende.

Men det holder ikke å snakke opp yrkesfagene. Man må gjøre noe også. Med de rødgrønne var det mye snakk og lite handling. Nå skjer det noe. Det har tydeligvis også LO merket.

Vi trenger enda flere yrkesfaglærere. Derfor lanserte vi tidenes første yrkesfaglærerløft, inkludert en ny stipendordning for å få flere til å ville bli lærere. - En viktig brikke i arbeidet for økt satsning på yrkesfag, sa LOs ledelse den gang.  

Vi har tatt et skikkelig løft for høyere yrkesfaglig utdannelse og fagskolene, et skoleslag som lenge ble stemoderlig behandlet i skolesystemet vårt.  ? En gledelig nyhet for fagskolene, skrev LO da.

Vi innfører krav om lærlinger ved offentlige innkjøp. - Dette har vi etterspurt lenge, sa LO.

Altfor mange elever får dårlige råd og ender opp på studieforberedende i stedet for på yrkesfag. Tidligere har disse elevene blitt tvunget til å ta masse ekstra tid i skolen for å få det til. Det blir det nå slutt på. Vi fikk skryt fra LO for tiltaket.

Og vi er opptatt av at arbeidslivet for fagarbeidere skal være skikkelig. Skurkene må tas og useriøse aktører stoppes. Jeg må rose Erna Solberg for hva vi har fått til i kampen mot arbeidskriminalitet, sa LOs leder den gang.

Jeg kunne nevnt mange flere tiltak for yrkesfagene, for eksempel fraværsgrensen som har gjort at fraværet på yrkesfagene har stupt. Nå er det faktisk lavere fravær på yrkesfag enn på studieforberedende! Ikke så rart, kanskje. For yrkesfagelever skjønner at de skal ut i arbeidslivet, og der er regelen klar: Er du frisk, har du å møte opp på jobb.

LO har ikke sagt noe om fraværsgrensen, men felles for de andre tiltakene er at LO har skrytt av regjeringen, men nå er det glemt. Nå er det nemlig valgkamp som gjelder. Også for LO. Og da er det ikke tvil om hva som er målet. Full støtte til Arbeiderpartiet, bare angrep på Høyre og Frp.

 

"Hundebæsj som motivasjon"...om hvordan det å stille krav er å bry seg

Da jeg som arbeidspolitisk talsmann i Høyre lanserte aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere , manglet det ikke på kritikk fra venstresiden. Hva sier de nå?  

Det beskeste kritikken kom fra kulturradikale Dagbladet. Deres kommentator Geir Ramnefjell var tydelig på hva han mente om forslaget. Han kalte det "hundebæsj som motivasjon" og skrev om hvordan unge mennesker ville bli ydmyket dersom vi stilte krav til aktivitet for å motta sosialhjelp. Dagblad-kommentatoren mente forslaget var "populistisk retorikk".

Fra resten av venstresiden handlet det riktignok ikke om hundebæsj, snarere om at dette var holdninger fra 50-tallet. Den daværende arbeidsministeren Anniken Huitfeldt, var forbilledlig klar om Høyres forslag: "Denne regjeringen vil ikke ha et regelverk som innebærer at alle skal inn på aktivitetstiltak fra første dag", sa hun i Stortinget. Arbeiderpartiets arbeidspolitiske talskvinne Anette Trettebergstuen, mente at forslaget innebar "en retning vi kjenner igjen fra 1950?tallet, da man trodde at pisk og ensretting var de beste virkemidlene for å nå målet om menneskelig utvikling." Det pussige er selvfølgelig at nettopp 50-tallet var Arbeiderpartiets gylne periode. Ingen annen periode i norsk historie har vært så sosialdemokratisk, men partiet har kanskje glemt sitt gamle slagord: Gjør din plikt, krev din rett?

Forslaget var inspirert av erfaringene Åmli kommune i Aust-Agder hadde gjort seg etter å ha stilt krav til aktivitet fra dag én til unge som søkte om sosialhjelp. Antallet sosialhjelpsmottakere i kommunen sank raskt. Nå er ordningen blitt landsomfattende, takket være Høyre og Fremskrittspartiet.

Det er to viktige ting å si:

For det første tyder alt på at aktivitetsplikt virker. En ny studie som sammenligner resultater i kommuner, finner for eksempel at aktivitetsplikt gjør det mer sannsynlig at unge sosialhjelpsmottakere kommer i jobb. Studien finner også det har en positiv effekt for lønnsinntektsutviklingen blant de med lavest inntekt. Samtidig ble offentlige utgifter redusert som følge av færre utbetalinger og mindre saksmengde.

For det andre er det prinsipielt riktig å stille krav. Vi gjør ungdommen en bjørnetjeneste hvis vi ikke stiller krav til dem! Krav er omsorg i praksis. Ved å stille krav ser vi den enkelte ungdommen. Vi anerkjenner at det bor noe verdifullt i hver enkelt og at samfunnet trenger deres bidrag.

Det er misforstått snillisme når venstresiden syr puter under armene på friske, arbeidsvillige unge.

 

Svøm for livet!

Halvparten av norske barn kan ikke svømme skikkelig. Det er rett og slett ikke holdbart. Elevene skal lære å svømme, ikke bare plaske.

Da jeg var liten hjemme i Porsgrunn virket sommerdagene alltid solfylte, lyse og lange. Vi i kameratgjengen kastet oss på syklene så snart skolen var over, og tråkket ned til nærmeste vann. Vi vrengte av oss klærne, tok på badebukser og kastet oss uti. Det er et av mine beste sommerminner.

Vi er et kystland her i Norge, og sommerglede henger nært sammen med vann og båtliv. Det er rett og slett en viktig del av sommeren i Norge å kunne kaste seg uti vannet.

For noen år siden kom det frem at nesten halvparten av norske tiåringer ikke kan svømme skikkelig. Det er rett og slett ikke holdbart. Innvandrerbarn ligger enda dårligere an. Mange av dem kommer slett ikke fra land med det samme forholdet til vannet som oss.

Det å kunne svømme handler om glede og moro, men det har også en alvorlig side. I ytterste forstand handler det om forskjellen på liv og død.

Som statsråd har jeg stadig fått høre historier om kommuner som ser svømmeopplæring nærmest som valgfritt eller som et luksusgode. Men svømmeopplæring er ikke noe kommunene kan velge vekk! Like lite som de kan velge vekk halve alfabetet i norsktimene eller gangetabellen i matematikken. Det må være helt klart og tydelig: Alle barn i Norge skal ha svømmeopplæring! Og de skal lære å svømme, ikke bare plaske.

For å løfte svømmeundervisningen har regjeringen tatt en rekke grep: Vi bruker 60 millioner kroner til svømmeopplæring allerede i barnehagen, vi har satt av ekstra penger slik at barn som ikke lærte å svømme i skolen, kan få ekstra svømmeopplæring senere, vi mobiliserer frivilligheten og støtter samarbeid mellom dem og skolene, vi innfører en ferdighetsprøve i svømming og vi lanserer en ny nettside som skal gi tips og hjelp til lærerne - www.svømmedyktig.no

Det er konkrete, klare satsinger for at alle barn skal lære å svømme. Så må kommunene ta ansvar for å ha basseng med vann. Med en sterk kommuneøkonomi, har de mulighet til det. De rødgrønne hadde i sin tid et løfte om å fylle opp norske bassenger. Det endte med mageplask. Våre tiltak er ikke vage løfter om noe som kanskje kommer, men konkrete tiltak som gjennomføres her og nå.

Høy innvandring gir økt ulikhet

Dette er tallene venstresiden ikke vil snakke om.

Venstresiden vil gjerne diskutere ulikhet, og Høyre er med. Men samtidig prøver venstresiden å unngå diskusjonen om en av de viktigste driverne av økt ulikhet, nemlig høy innvandring.

Norge er et land med små forskjeller, god velferd og høy tillit mellom folk. Høyres slagord valgkampen er Vi tror på Norge, og det er nettopp fordi disse verdiene ved landet vårt er verdt å ta vare på. Derfor må vi bekjempe utenforskap og uønskede sosiale forskjeller. Forskjeller i seg selv er selvfølgelig ikke et onde, og jeg ønsker også et samfunn hvor det også er lov å lykkes, lov å satse og hvor hardt arbeid og innsats betaler seg. Den radikale venstresidens drøm om nær total økonomisk likhet for alle har aldri appellert til meg, selv om jeg selv kommer fra en rekkehusleilighet i Porsgrunn, har to lærerforeldre og aldri har vokst opp med noen formue.

Men det er et problem hvis flere faller utenfor velferdssamfunnet vårt. Og det er et problem hvis forskjellene mellom vanlige folk og de som tjener mest, blir så store at vi ikke lenger klarer å opprettholde den høye tilliten som preger Norge.

Venstresiden ved Arbeiderpartiet, SV og tenketanken Agenda vil gjerne diskutere forskjeller. Selv om Norge er blant de landene hvor forskjellene er minst, og vi nå ser at arbeidsledigheten går ned og det skapes flere jobber. Debatten er allikevel viktig! Men da må man også være ærlig på hva som driver ulikhet i Norge. Venstresiden har i stedet valgt å snakke bare om det de selv vil, og ikke om det de synes er ubehagelig. 

Det har vært en svakt økende ulikhet i Norge og andelen personer med relativ lavinntekt øker. Tall fra SSB og Brochmann 2-utvalget  peker på at økende innvandring til Norge forklarer mye av utviklingen. Det er f.eks. tre ganger så stor sannsynlighet for å være fattig om man er innvandrer.

Andelen barn som vokser opp i husholdninger med vedvarende lavinntekt har økt fra 6,7 % i 2005 til 10 % i 2015. Brochmann 2-utvalget har dokumentert at om lag hele denne veksten kommer blant barn med innvandrerbakgrunn.

Inntektsstatistikken viser at personer med innvandrerbakgrunn blir stadig mer overrepresentert helt nederst i inntektsfordelingen. Fra 2004 til 2015 ble andelen personer med innvandrerbakgrunn mer enn fordoblet, fra 23,1 prosent til 47,6 prosent, blant de ti prosent av befolkningen med lavest inntekt.

"Økt økonomisk ulikhet er trolig en uunngåelig konsekvens av økt flyktningeinnvandring, selv med økt satsing på utdanning og arbeidsrettede tiltak", skriver Brochmann 2-utvalget.

 

Dette er tallene venstresiden ikke vil snakke om:

Det er mye vi gjør og må gjøre for å bekjempe ulikhet. Satse på rus og psykiatri i helsevesenet, hjelpe elever som sliter i skolen og stille krav om innsats for å hjelpe NAV-brukere ut i arbeid. Og vi må integrere innvandrere bedre i det norske samfunnet. Alle må lære seg norsk og flest mulig må i jobb.

Men venstresiden må også være så ærlige å si at innvandringspolitikken i seg selv også spiller en stor rolle.

Vi skal føre en streng og forutsigbar innvandringspolitikk. Vi skal hjelpe dem som blir forfulgt, men vi kan ikke ta imot alle. Sannheten er at venstresidens regnestykke ikke går opp: Vi kan ikke både ha små forskjeller og en langt mer liberal innvandringspolitikk enn i dag.

hits